christinevs

Jeg sover annenhver natt. Vill av søvnløshet møter jeg dagen før alle andre. Og gleder meg til den er over.

Jeg marsjerte ut av kontoret ditt forrige torsdag. Lot døra stå åpen, for disse institusjonsdørene er et helvete å smelle med. Designet slik at det ikke er mulig. Den stopper ti centimeter før og lukker seg med et nesten lydløst smekk. Et lydløst smekk som ikke får frem noe som helst. Så jeg lot den stå åpen. Sa takk og farvel.

I dag fikk jeg brev i posten som gjorde meg enda mer sikker. Det stod "Du er din egen skyld."
Alt herfra er bare plasterlapper.

Jeg har indre blødninger og prøver å stoppe dem med hello kitty plaster.

Noen sa en gang til meg "det er lov være sykemeldt".
Hvorfor føles det da så uutholdelig ulovlig? Jeg er en av dem de skriver artikler om i avisen. En av dem under 24, som snylter på samfunnet. Jeg er syk. Men jeg er ikke syk nok. Ingen kan se at jeg er sykere enn noen gang. For denne gangen er det usynlig. Usynligheter er så vanskelig å forholde seg til. Usynligheter er synonymt med løgner. Det synes ikke at systemet mitt er fullt av medikamenter som skal fikse det som er ødelagt. Det synes ikke at jeg har klippekort hos flere leger.

Kanskje jeg gikk glipp av en vaksine da jeg var liten. En som alle andre tok, men ikke jeg. En som ville ha forsterket vitsen av et immunforsvar jeg eier.

De jevnaldrende studerer, jobber, lever. Jeg er syk. Det er det jeg gjør. Det jeg er. Og jeg er så inderlig lei av det. Så sliten. Alt og alle raser forbi meg, mens jeg sitter og ser på. Et grønnøyd monster.

I fire år klarte jeg å kave meg gjennom. Med nebb og klør fullførte jeg. Alt. Alltid. De siste to årene, som nærmer seg tre, har bestått av halvferdige oppgaver og gjøremål. Jeg har kastet inn håndkleet. De fire årene var ikke bærekraftige nok til at jeg ser vitsen med å kvesse klørne påny.
 

Fyrstikker er mer dramatisk enn lightere.




Det har tatt meg seks år å kapitulere. Jeg synes jeg holdt fortet forbløffende lenge.

Jeg har problemer med autoriteter. Ikke på den måten at jeg er en anarkielskende drittunge, men slik at jeg ikke kan se på autoriteter som noe annet enn akkurat det. Større enn meg. Mektigere enn meg. Skumle. Lærere, foreldre, Trenere. Alle som har en makt over meg som ligger utenfor min kontroll. Jeg kan ikke kalle ham Stig. Bare Stig. Det er Stig Sæterbakken. For han er mektig. Stor, og litt skummel. Var. Var mektig, stor og litt skummel.

Han har vist meg at det å være stor ikke nødvendigvis er det motsatte av å være liten.

"- Som samtidig er umuligheten av å dø."

Jeg har blitt 22 år, fått bikkje og droppa ut av skolen. Sånn har 2012 vært. Og det er fremdeles bare februar. Hvert eneste fiber i kropper roper at jeg skal forlate skuta. Flykte. Til hvorsomhelst. Bare ikke her.

Jeg har kjøpt meg en grunn til å stå opp om morgenen.

 
Det virker som om det er på tide å brenne broer og starte på nytt. Igjen. Alle gode ting er fire? Av 22 år har sju av dem har gått med til erfaringer jeg kunne vært foruten.

Jeg har hørt om folk som deler livene sine opp i kapitler. Mitt liv har bare to kapitler. Et hvitt og et svart. 15 år med hvitt. Ikke helt blendahvitt, men likevel hvitt. Det er bedre enn ingenting. Det er så lenge siden. Jeg husker nesten ikke hvordan det var. Hvordan det føltes.

Foreldregenerasjonen er negativ til det motsatte er bevist. Mitt såkalte støtteapparat er en betongkloss rundt anklene. Mitt forrige fluktforsøk var ikke ment som en permanentløsning. Kanskje det var der problemet lå. Jeg må ikke se meg tilbake. Etter å ha flyttet hjemmefra for fem år siden, har flyttelasset blitt enda en klump rundt foten. Jeg burde legge alt ut på finn.no. Eller arrangere garasjesalg. Slik de gjør i Amerika. Jeg kan til og med lage vafler. For jeg har et vaffeljern, faktisk. Kun la yndlingskoppen og englevingene forbli. Jeg må ha noe som minner meg på at det går an å fly. Av og til. Og så bare dra. Igjen. For fjerde gang.

Jeg tror jeg må slutte å vente på at det skal skje noe.

Jeg surrer med skriving av manus. Manus som aldri kan bli film i praksis. Hvertfall ikke nå. Det er ikke sånne filmer som skal lages. Det er filmer om gutt som møter jente. Konflikt. Lykkelig slutt.

Javel. Så knuser jeg melkeglass, leker pyroman innendørs og bruker for mye teaterblod. Kanskje jeg ikke kan trykke på alle de rette knappene, sette alle ledningene i riktig kontakt eller kunne navnet på fire forskjellige lyspanel. Det er uansett ikke det jeg har lyst til å gjøre. Christine: knappetrykkeren.

Denne gangen har jeg ingen backup plan. Noe som, ironisk nok, ikke får meg lyst til å gjennomføre den eneste planen. Jeg kjeder meg. Jeg har holdt på for lenge med det samme. Konsentrasjonen skranter. Jeg er rastløs. Alle dere andre har grodd fast. Jeg misunner dere. Jeg var sikker på det kom til å gå bra. Nesten.

Jeg ramla ned trappa i går. Usynlige blåmerker på venstre lår og albue. Jeg teller dager, men må alltid begynne på nytt. Kommer ut av tellinga. Vet uansett ikke helt hva jeg teller til.

Det var ikke sesamstasjon som lærte meg å telle til 12. 

Selvinnsikten blir overkjørt av trangen. Nok en gang. 
Jeg flykter med halen mellom beina. Fra meg selv. Fra dere. Fra dette. Det er tida på året jeg liker å innbille meg at jeg elsker. Lysene, pynten, stemninga. Det blir aldri sånn. Det blir pliktjul og nerver i helspenn. Men i år, i år, skulle det ikke bli sånn. Pliktjula skulle være over på et blunk og den ordentlige jula stå i fokus. Det ble omvendt. De få timene med plikt svelget alt. Nervene i helspenn, kvalmen, håpløsheten og det falske løftet om et nytt år rett rundt svingen.

Høytid for pyromane.


Jeg feirer ikke nyttår. Jeg står ikke på skyhøye sko med skjelvende ben, pakket inn i nylonstrømper, og lover at dette året, dette året, skal bli annerledes enn alle de andre. Det har jeg sluttet med for mange år siden. Jeg legger meg tidlig, sannsynligvis tidligere enn de andre pensjonistene i nabolaget. Sover meg inn i det nye året. Bare en ny dag. Lar de jevnaldrende drikke sjampanje og ha bobler i årene. Jeg unner dem det.

Å se tilbake på hva året har inneholdt gjør at jeg ramler inn i det nyet.
Se framover. Aldri snu deg. Fortsett å løp.
Løp, løp, løp. Tryner. Grønske på knærne. Fortsett å løp!

 Løp.

Det er desember igjen. På denne tiden i fjor var jeg på akkurat samme sted som jeg er nå. Bokstavelig talt. Forskjellen er kanskje ikke så stor, eller muligens større. Siden vi var så alfabetiske nå.

Jeg er heftig forbruker av superlim og paljetter. Julepresanger fra Christine 6,5 år. Oh yeah. Stormen heter Breit, men de kunne like gjerne kalt den Christine. Christina, kanskje. Den innbitte tvillingsøsteren. Hun er ikke den onde. Eller den gode. Vi er forskjellige nyanser av grått og lyseblått. Av og til litt rosa.

I natt drømte jeg at verden gikk under. Til tross for at vi ikke hadde runda 2012. Det stod en nordlending på torvet og delte ut A4-ark med LSD-drypp. Så det var slik jeg møtte undergangen. På rosa syretripp ved siden av et brukket Eiffeltårn. Det høres ikke så ille ut, egentlig.



Jeg er en struts. Strutser kan ikke fly. En latterlig skapning av en fugl

Nå er det nok. Nå vil jeg ikke mer. Dette har jeg sagt uendelig mange ganger før, men nå, NÅ, er det nok. Akkurat nå. Jeg skriver det så alle kan lese. Kanskje du skjønner hva jeg snakker om, kanskje ikke. Nå er det nok kryss i margen, røde tall og svart samvittighet. Jeg skal ta det beste rådet jeg har fått, og utøve det: Skjerpe meg.

Fortid og fremtid finnes ikke.

Dere løper. alle sammen. Flykter fra vennet, som rotter. Jeg står igjen og ser på støvskyen. Den som alltid står igjen når Bippe Stankelbein løper fra ulven. Støvet får meg til å se uklart. Setter seg i øynene. Svir.

Jeg har fått dilla på skrekkfilmer. Skumle skrekkfilmer. Jeg liker jo ikke skrekkfilmer engang. Verden er skummel nok. Livet er skummelt nok.  Men skrekk i en 32 tommers boks er et godt avbrekk. Det er ikke meg. Det er ikke her. Det er ikke nå. Det er ikke.

Jeg liker ikke damer med barnevogn som absolutt skal inn i de trangeste butikkene. Med barnevogn. Stor barnevogn. Som gjør hele shoppingen til en klaustrofobisk opplevelse med for mye nærkontakt.  Og de reiser i flokk. Alltid i flokk. Disse nybakte mødrene. I den tida på døgnet hvor byen bare består av pensjonister og nybakte mammaer. Og meg.


Ja, jeg har visst blitt kattedame.


Folk om gestikulerer mens de snakker i mobiltelefon på bussen, dem liker jeg derimot. Jeg er en av dem. Ironisk nok. 

Jeg tror disse to ukene kommer til å vare lenger enn hele september og oktober til sammen. Jeg håper ikke jeg møter gamle kjenninger. For deres eget beste. Og kanskje litt for mitt.

Irriterende sanger på hjernebarken. Leser blogger for harde livet. Jeg er ikke alene. Skammelig nok, finner jeg trøst i det.



Når stillheten roper høyest, er det ekkoet som henger igjen.